Jan Roksvold spiller det gamle samiske brettspillet sáhkku med en kollega
Fotograf: Anne Birgitte Fyhn
Begynte å spille sjakk 26 år gammel
Takk til Sven Wisløff Nilssen for at jeg får gjeste «Trekk fra Nord», artikkelserien der nordnorske sjakkspillere får vise fram – og fortelle litt rundt ¬– ett av sine sjakkpartier. Det å bli god i sjakk og det å komme fra Nord-Norge er to ting som har det til felles at man er nødt til å begynne tidlig. Selv spilte jeg mitt første langsjakkparti som 26-åring og flytta ikke nordover før året etter, så jeg blir nødvendigvis for kuriositet å regne i denne artikkelserien – der mine forgjengere har vært enten nordnorske eller mesterspillere, og som regel begge deler. (Går føljetongen mot slutten, mon tro?) Bedre blir det ikke av at jeg de seinere åra har utvikla en spillestil som er så kjedelig at enkelte motstandere har forlatt selve sjakkspillet for godt, til fordel for papirbretting eller andre hobbyer, i løpet av partiet. Jeg skal ikke vise dere et av disse partia, for vi har alle vår tilmålte tid her på jorda.
Et himmelsk 22. trekk for svart
Jeg har vært dårlig til å ta vare på sjakkpartia mine; noteringsskjemaet havner gjerne i nærmeste søppelbøtte etter partiets slutt. Av miljøhensyn liker jeg å tro at de fleste av disse noteringsskjemaene har blitt resirkulert og at minst et par av dem har funnet nytt liv som toalettpapir. Nu vel. En gang spilte jeg i det minste et virkelig vakkert sjakktrekk. Trekket så dagens lys i et parti mot Espen Klævik-Pettersen, denne sprenglærde Senjaværingen som bokstavelig talt renner over av språk, levende som døde, slik at han i ren vanvare kan slå over til for eksempel arameisk midt i en samtale. Det er dette partiet jeg her vil vise dere. Tidskontrollen var 3 min + 2 sekunder per trekk, men med den tilleggsbetingelsen at svart glemmer å starte hvits klokke ved partiets begynnelse. De fleste partia våre spilles med nettopp den tidskontrollen, og de holder jevnt over tvilsom kvalitet fra første til siste trekk. Partiet er for så vidt typisk i så måte, men altså med ett unntak: Svart sitt 22. trekk er så vakkert at det kan diskuteres hvorvidt det i det hele tatt dreier seg om et sjakktrekk eller et gudsbevis. (For ordens skyld: Klævik-Pettersen spilte altså med hvite brikker i dette partiet.)
Her er partiet kommentert av Jan Roksvold med Klævik-Pettersen som hvit:
