Tårnsluttspill, del 2
Av Sven Wisløff Nilssen
Jeg skal komme med en liten betroelse. Jeg spilte to ganger i Eliteklassen i sjakk uten å virkelig kjenne Lucenastillingen, Philidorstillingen og Vancurastillingen. Tre svært viktige stillinger å kunne i tårnsluttspill. Først etter at jeg sluttet å spille aktiv sjakk prøvde jeg å tilegne meg dette ved hjelp av Gunnar Berg Hanssens sjakkspalter i 2007. Nå kommer spaltene igjen på trykk og også du har sjansen til å lære deg denne nyttige, men litt vanskelige kunnskapen. Tårnsluttspill er sjakkens vanligste gren, men også mye vanskeligere enn folk tror. Simen Agdestein bruker å si at det er tre regler i tårnsluttspill: Aktivitet, aktivitet og aktivitet! Men så enkelt er det ikke. Tårnsluttspill handler riktignok om bøndene aktivitet – at fribonden går fremad! Om kongens aktivitet – at kongen er med og hjelper. Og at Tårnene finner en jobb! Så aktivitet for alle de tre brikkegruppene er viktig. Men ting som tid og struktur betyr også mye, så her er det viktig å holde tunga rett i munnen. La Gunnar lære deg mer om tårnsluttspill denne uka.
Gunnar Berg Hanssen tar den i denne spalten med på en reise i tårnsluttspillets magi
6/4-2007
Tårnsluttspill, del 2
I forrige ukes TSK-spalte ble det fokusert på grunnleggende tårnsluttspill med vektlegging på temaer som Lucenastillingen, Philidorstillingen og kort versus lang side når den forsvarende parts konge måtte oppgi kontrollen av forvandlingsfeltet til motstanderens bonde. I alle disse sluttspillene var det tale om ei fordeling av materiell hvor den ene parten hadde konge, tårn og bonde, mens den andre parten kun hadde konge og tårn. Vi fortsetter her med å diskutere stillinger med den samme fordelingen av materiell.
Først en kjapp repetisjon av Lucenastillingen:
Et av de viktigste spørsmålene i sluttspill med konge, tårn og bonde mot konge og tårn er om hvorvidt den angripende part vil klare å oppnå Lucenastillingen eller ikke. Oppnår spilleren med merbonde Lucenastillingen, så er vinsten klar som blant annet eksempelet over viser. Spilleren med merbonde har ulike teknikker til sin disposisjon for å oppnå Lucenastillingen.
Her et eksempel hvor spilleren med merbonde vinner:
Om sort er i trekket i den samme stillingen, så forandrer dette ikke på utfallet.
Hvit oppnår Lucenastillingen og vinner deretter ved hjelp av brobygging:
Konklusjonen som kan trekkes etter å ha sett disse eksemplene er den at hvits fribonde er forlangt framskutt når den befinner seg på femteraden (fjerderaden om det hadde vært sort) til at det er mulig å forsvare seg mot den. Med bonden ett felt lenger unna forvandling har sort det såkalte frontalforsvaret til sin disposisjon.
Dette hindrer spilleren med merbonde å innta Lucenastillingen:
Ok. Det at hvits bonden befant seg på fjerderaden i stedet for femteraden gjorde Lucenastillingen uoppnåelig for hvit. Men som vi så var dette i seg selv ikke tilstrekkelig for at sorts frontalforsvar skulle fungere. I tillegg var sort avhengig av at kongen kunne gå til d5 idet hvit spilte 5.Te4. Så, med sorts konge lenger tilbake på brettet så er hvit i stand til å innta Lucenastillingen likevel, og dermed oppnå vunnet stilling:
Et poeng verdt å notere seg her er at hvits fribonde var en f-bonde. Hadde det imidlertid vært tale om en c-, d- eller e-bonde, så ville det ikke forandret på noe. Men er fribonden en b- eller g-bonde, så forholder det seg annerledes. Dette gjør forsvarsjobben enklere, og sort kan i den følgende stillingen enkelt holde remis ved hjelp av frontalforsvaret:
Ut fra alt dette så kan følgende oppsummering foretas:
1- Med fribonden på femteraden (fjerderaden om det er tale om sort som har merbonden) og den forsvarende parts konge avskjært fra forvandlingsfeltet, så kan spilleren med merbonde oppnå Lucenastillingen og deretter vinne partiet. Frontalforsvaret hjelper ikke den forsvarende part.
2- Med fribonden på fjerderaden (femteraden om det er tale om sort som har merbonden) og den forsvarende parts konge avskjært fra forvandlingsfeltet, så kan spilleren med merbonde oppnå Lucenastillingen og deretter vinne partiet OM den forsvarende parts konge ikke deltar aktivt i spillet. Frontalforsvaret hjelper fortsatt ikke den forsvarende part.
3- Med fribonden på fjerderaden (femteraden om det er tale om sort som har merbonden) kan den forsvarende part holde remis ved hjelp av frontalforsvaret så sant kongen deltar aktivt i spillet.
4- Med fribonden på fjerderaden (femteraden om det er tale om sort som har merbonden) kan den forsvarende part holde remis ved hjelp av frontalforsvaret om merbonden er en b-eller g-bonde selv om kongen ikke skulle være aktivt med i sentrum.
5- Med fribonden på femteraden (fjerderaden om det er tale om sort som har merbonden) og den forsvarende parts konge avskjært fra forvandlingsfeltet, så kan spilleren med merbonde oppnå Lucenastillingen og deretter vinne partiet selv om det skulle være tale om en b- eller g-bonde. Frontalforsvaret hjelper ikke den forsvarende part.
Det ble mange gjentakende ord på en gang. Philidorstillingen og det vi valgte å kalle kort versus lang side var andre temaer i forrige ukes spalte. En liten repetisjon for innlæringens skyld. Først Philidorstillingen.
Men det er verdt det da Philidors metode er den kanskje viktigste teknikken å kjenne til i tårnsluttspill:
Om Philidors metode ikke fungerer, og den angripende part får gjort fremskritt med sin fribonde, så er imidlertid ikke slaget tapt for det. Noe av dette ble drøftet i forrige ukes spalte under temaet kort versus lang side. Her er noen av slutningene som ble trukket:
1- Dette har med det å velge side når den forsvarende parts konge må oppgi kontrollen av forvandlingsfeltet.
2- Når den forsvarende parts konge må oppgi kontrollen over forvandlingsfeltet til motstanderens fribonde, så er det en gylden regel at kongen går til den korte siden, slik at tårnet kan benytte den lange siden til å sjakke motstanderens konge fra siden.
3- For å kunne sjakke motstanderens konge på en effektiv måte fra siden, bør ikke dette bare skje fra den lange siden, men også på en slik måte at det er tre linjer mellom tårnet og motstanderens konge.
4- Den forsvarende parts tårn trenger rom og avstand til kongen som skal sjakkes.
I forbindelse med kort versus lang side ble følgende eksempel benyttet i forrige ukes spalte for å prøve å forklare hva forskjellen mellom kort og lang side innebærer i denne sammenhengen:
I engelsk litteratur opererer noen forfattere med tre ulike forsvarsstrategier om Philidors forsvar ikke er mulig. Her kommer de i engelsk språkdrakt:
1- The short side defence
2- Back rank defence
3- Last rank defences
Dette var forsvarsmuligheter som ble belyst i forrige ukes spalte, men som vi tar en runde til på her. Først The short side defence. Denne muligheten blir fort aktuell om det ikke er tid til Philidor og tredje-/sjetteradsforsvaret:
Så til The back rank defence. Igjen er det tale om et forsvar som kan benyttes om det ikke er tid til å oppnå Philidors stilling. The back rank defence fungerer om den angripende parts merbonde er en a-, b-, g- eller h-bonde:
For å si noe om The last rank defences, henter vi fram ei stilling fra Siegbert Tarrasch fra 1906:
Dette ble delvis repetisjon fra forrige ukes spalte, og delvis ei utdyping av tematikken som ble drøftet da. Når det er tale om stillinger med konge, tårn og bonde mot konge og tårn, så er det noen sentrale temaer som i tillegg til de nevnte må belyses:
1. Stillinger hvor bonden er en a- eller h-bonde
2. Vancurastillingen
3. Avskjæring av den forsvarende parts konge langs ei linje
4. Avskjæring av den forsvarende parts konge langs en rad
Dette blir temaer for neste sluttspillspalte.
