Dagens mann i intervjuet er Øyvind Pedersen – mesterspiller og FA i sjakk
Foto: Anniken Vestby
– Kan du fortelle litt om når, og hvordan, du begynte å spille sjakk?
Det var bestefaren min som lærte meg hvordan brikkene gikk. Jeg kan vel ha vært 6-7 år gammel. Men sjakkinteressen vokste ikke for alvor før mot slutten av ungdomsskolen, da vi fikk skolesjakk på Trysil Ungdomsskole, med svenske Michael Wiedenkeller som lærer. Han bodde i Trysil på den tiden og gikk i klassen over meg. Han hadde allerede vært svensk juniormester som 14-åring i 1977. Jeg traff ham forresten igjen i Baku i fjor, siden han har flyttet til Luxembourg, har blitt IM og spiller på første bord for Luxembourg.
– Kan du forteller litt om din sjakklige oppvekst?
I 1979 var jeg med på å stifte Trysil Sjakklubb; den levde noen år utover 80-tallet før den ble lagt ned, men de har blitt gjenopprettet for et par år siden.
Da jeg flyttet til Trondheim for å studere, kom sjakkinteressen litt i bakgrunnen, men jeg meldte meg etter hvert inn i Arbeidernes Sjakklubb, mest for å være med i Landsturneringen 1984, men jeg var også innom og spilte litt i de lavere klassene der.
Til Oslo kom jeg i 1987 og meldte meg inn i Sjakkameratene, fordi jeg var blitt kjent med et par av medlemmene der under sjakk-NM i 1987. Der kom jeg ganske fort inn i styret, og sjakkinteressen økte også med tilbudet av sjakkturneringer i Oslo. Spillestyrken, som hadde ligget på 12-1300 i flere år, spratt da også opp til rundt 18-1900 i løpet av noen få år.
Øyvind Pedersen anno 2010 – Øyvind nådde forøvrig sitt mål om 2000 i elorating
Foto: TSK-webben
– Hvem er din største favorittspiller gjennom tidene?
Da jeg var ung, husker jeg at jeg så opp til Simen, som var et par år yngre enn meg (muligens litt snodig å ha et forbilde som er yngre enn seg). Nå står det vel mellom Kasparov og Magnus.
– Hva er din beste turneringsprestasjon over brettet?
Jeg hadde en bra rekke av turneringsprestasjoner på 2200-tallet i 2002-2003, med Pelaro Open i Göteborg, Biel i Sveits og Cappelle La Grande i Frankrike. Der la jeg på meg et par hundre ratingpoeng, tror jeg.
– Hvem er den beste spilleren du har møtt og når skjedde dette?
Jeg møtte Magnus Carlsen i ovennevnte Pelaro Open; det partiet kom forresten med i boka «Sjakkvidunder», som Simen Agdestein skrev. Men han var ikke så god enda da; han lå vel på 2100-tallet. Ellers har jeg møtt Simen Agdestein i Østlandsserien, da han spilte på første bord for nyoppstartede NTG.
Øyvind anno 2016 har spilt mot Magnus Carlsen i et parti som endte opp i Simens bok Sjakkvidunder – Magnus vant!
Foto: TSK-webben
– Hva er dine styrker/svakheter som sjakkspiller?
Styrken er vel først og fremst det taktiske; jeg kan regne ganske langt når jeg er i form. Etter hvert tror jeg også at jeg er ganske god i sluttspill, i hvert fall i forhold til de det er naturlig å sammenligne seg med. Svakheten er nok åpningsspillet – jeg har stort sett noen få åpninger jeg holder meg til, så det er litt for lett å preppe mot meg. Dessuten har jeg hatt mye trøbbel med tidsforbruket, så jeg må rette en stor takk til Bobby Fischer som oppfant tilleggstiden.
– Har du noen favorittåpning med hvit eller sort?
Med hvit spiller jeg alltid e4 og så blir det som regel spansk eller siciliansk med c3. Den har jeg overraskende bra score med, selv om den ikke skal by svart på så store problemer.
Med svart mot e4 blir det siciliansk, siden jeg fikk så elendig score med 1… e5, og mot 1.d4 spiller jeg aller helst Benkö-gambit om jeg får lov.
1.e4 – best by test! Øyvind åpner alltid med favoritt-trekket sitt
Foto: TSK-webben
– Hvordan føler du at sjakkmiljøet er i Tromsø i dag?
Jeg har vært lite med i klubben de siste par årene, men jeg har inntrykk av at miljøet er minst like bra som da jeg pleide å vanke der, og det har hjulpet å få mer sentrale og fine lokaler. Det er bra at det stadig kommer nye til og det er viktig at de blir godt tatt imot, slik at de ikke forsvinner igjen etter hvert.
– Fortell litt om erfaringene med sjakk-OL og utbyttet sjakkmiljøet sitter igjen med?
Jeg tror Sjakk-OL i 2014 betydde en del for rekrutteringen til Tromsø Sjakklubb på kort sikt, men ikke på lang sikt. Det er det Magnuseffekten og den påfølgende medieinteressen som må ta æren for. Sjakk-OL var en stor happening for oss sjakkinteresserte, men det har neppe noen varige virkninger utover det.
Du er dommer i sjakk – såkalt Fide Arbiter – fortell litt om dommergjerningen og hva du liker ved dette?
Det begynte allerede i Sjakkameratene på 80-tallet, hvor jeg og noen andre ble sendt på kretsdommerkurs fordi vi trengte noen flere til å lede klubbturneringene og Grand Prix-turneringer. Så ble jeg kretsdommer etter å ha vært i Tromsø en stund, siden jeg allerede hadde kurset og den erfaringen som trengtes for å få tittelen. Det at Tromsø fikk sjakk-OL, gjorde at jeg fikk muligheten til å være med som dommer, siden Norge ikke hadde på langt nær nok FIDE- og International Arbiters til å dekke behovet. Det ga meg jo en unik mulighet til å være med på arrangementet. Så har jeg etter hvert fått FA-tittelen (etter at jeg også var med som dommer på NM og sjakk-OL i Baku i fjor), men jeg har egentlig ingen ambisjoner utover det.
Det å være turneringsleder på en sjakkturnering er en interessant oppgave med store variasjoner, enten det er en barnesjakkturnering eller et OL. Man bør jo kunne de mest finurlige reglene til fingerspissene (og det kan være gunstig når man spiller selv også), men det er også viktig å bruke sunn fornuft.
FA Øyvind Pedersen og IA Karl Johan Rist under sjakk-OL i Baku 2016
Foto: David Llada
– Du har giftet deg inn i en familie med sjakktradisjoner i Tromsø. Magne Bergvoll spilte i Eliteklassen under NM i Harstad i 1976 og var en habil mesterspiller på 60-, 70- og 80-tallet. Har du fått spilt noe hobbysjakk mot angrepsvillige Bergvoll?
Vi spilte noen hurtigsjakkpartier i begynnelsen etter at jeg flyttet hit, og vi var nokså jevnbyrdige da, men det ble ikke noe mer enn det. Og nå som han har flyttet til Filippinene, blir det i hvert fall ingen sjakkspilling.
– Hva er det du liker ved å spille sjakk?
Det er konkurranseaspektet. Jeg liker hodebry; å bruke de små grå til å konkurrere, enten det er i sjakk, quiz eller andre ting.
– Har du noe uoppgjort over sjakkbrettet – en drøm som du fortsatt bærer med deg?
Egentlig ikke. Jeg hadde lenge en ambisjon om å komme over 2000 i rating, og når det var nådd, var det vanskelig å finne nye realistiske mål. Hadde jeg fortsatt å spille for fullt da ratingen var på riktig vei, hadde jeg kanskje kunnet strekke meg til å bli FM en gang, men med mitt nåværende aktivitetsnivå har jeg nok med å holde ratingen.
Øyvind Pedersen føler ikke han har noe uoppgjort over sjakkbrettet
Foto: Sissel Bergvoll
– Hva er de viktigste tingene du har bidratt med for klubblivet i Tromsø?
I noen sesonger arrangerte jeg Norges Grand Prix-turneringer over en lav sko, noe som førte til at Tromsø-sjakkspillere dominerte i sammenlagtliste i flere klasser i Grand Prix. Siden det var så lett å få Grand Prix-poeng her, med rundt 10 deltagere, i forhold til rundt Oslo-området, hvor Grand Prix-turneringer gjerne har over 100 deltagere, tror jeg at det indirekte var årsaken til endringene som skjedde i Grand Prix-reglementet.
– Fortell litt om dine vyer og visjoner for fremtiden i Tromsø Sjakklubb?
For min egen del håper jeg å kunne være med på en sjakkturnering og noen klubbkvelder nå og da, men jeg har ikke så store ambisjoner ut over det.
– Du er utvilsomt en kunnskapsrik og svært dyktig quizer – har dette tatt fokus fra sjakken i nyere tid?
Det har nok det, ja. Det ble mye å være med på quiz en gang i uka og sjakk en kveld i uka, samtidig som det skulle kjøres til fotballtreninger, kamper og andre ting som skjedde. Men jeg følger med på sjakk på TV og på nett og spiller gjennom partier og løser sjakkoppgaver nesten daglig, så sjakkinteressen er der fremdeles.
På Øyvinds lag under NM i lagquiz 2016 ser vi blant annet historiker og sjakkspiller Lahlum
Foto: Øyvind Pedersens Facebooksider
– Hvilke interesser har du utenfor de 64 sjakkfeltene?
Quiz er allerede nevnt. Ellers leser jeg en del (mest faglitteratur, om ting som interesserer meg). Noe friluftsmenneske er jeg ikke; det begrenser seg til noen sykkelturer eller fisketurer og kanskje en årlig spasertur opp til Fjellheisen.
