Benjamin Halvorsen kan være livsfarlig over sjakkbrettet, som i dagens parti…
Foto: Anniksen Vestby
Benjamin Halvorsen er en spennende start i kadettklassen og en taktisk begavelse. 13-åringen begynte å spille sjakk alt i 6-årsalderen og han spilte sitt første NM i sjakk da han bare var 7 år gammel – tilbake i 2010. Dette er dermed hans 7. strake Landsturnering! Slikt står det respekt av. I fjor kjempet Benjamin i toppen av lilleputtklassen hele veien, og det må ha vært utrolig kjipt å ha ligget der på pallplass både to runder før slutt (sølvplass) og en runde før slutt (bronseplass) – for så å gå på en sur smell i aller siste runde. Da har man nemlig ikke sjansen å rette opp tapet. På den annen side hadde Benjamin mye å glede seg over etter mye godt spill og han var den eneste i det 50 manns store feltet som satte Norgesmesteren Andre Nielsen fra Alta på plass – og det med de svarte brikkene i et praktparti.
Den største stryken til Benjamin er fighteregenskapene, føring av et angrepsspill og ren taktikk. Dessuten er han god i sluttspill – særlig tårnsluttspill liker han godt. Styrken er også at han kan slå hvem som helt i kadettklassen på en god dag – dessverre for han kan han også tape mot mange i klassen på en dårlig dag. Jobben under NM blir derfor først og fremst å prøve å holde dårlige dager på avstand gjennom full konsentrasjon over brettet. Intet mer – intet mindre. Å fjerne bunnpunktene i spillet ditt er den raskeste veien til fremgang, har et klokt hode sagt – det ligger noe der.
Benjamin er morsom å jobbe med og jeg har hatt gleden av å trene han i en periode. Det som da slo meg var at han hadde en svært romantisk tilnærming til sjakken. Han elsket sin Evansgambit like høyt som Andre Bjerke elsket denne romantiske åpningen som er oppkalt etter walisisk kaptein. Så Benjamin spiller Prøysisk til frokost, Evans til middag og dragen til kvelds – helst i den rekkefølgen. Slikt kan det bli sjakkspillere av – men samtidig er det en balansegang på slak line å spille så skarp sjakk. For går man for gull fra start, og aldri ser seg tilbake, så glemmer en fort hjelm og sikkerhetsbelte på veien og det er to fine oppfinnelser – i hvert fall i en risikosport som sjakk. Risikoen for at kongen går matt henger nemlig alltid over en sjakkspiller. Det fine med en slik holdning er likevel at en av og til får til små perler. Benjamin har spilt flere slike perler i sitt unge liv og dagens parti synes jeg er spesielt godt. Hvorfor? Rett og slett fordi han går gjennom styrk og fossefall, gjennom skog og mark uten på noe tidspunkt å gå seg vill! Hvem gjør vel det uten kart og kompass?
Vi skal nå se den flotte seieren mot vinneren av fjorårets kadettklasse i NM:
