Kim mot Bård i et parti der Kim lenge hadde et lovende angrep, men det snudde…
Foto: Sven Wisløff Nilssen
Av og til tror sjakkspillere at en må ha elorating for å spille god sjakk. Men faktumet er at det finnes 1000-vis av nordmenn på Chess.com som spiller for moroskyld og en onlinerating. De konkurrerer med far, mor eller bror – eller aller helst en arbeids-kompis som skal dynkes! Jeg og Thomas hadde i mai gleden av å bruke to kvelder på slike sjakkelskere som dyrker sin hobby bak lukkede gardiner uten at noen, noensinne får vite om det. Før nå. Her er beretningen om to sjakk-kvelder med en vennegjeng.
Thomas (bildet) og Kim var initiativtagere til en flott sjakkhappening
Foto: Marius Fiskum
To flotte sjakkvelder på Flow
Kim Daniel Arthur inviterte meg og Thomas Robertsen, AKA Sjakkfantomet og Sjakk-Thomas, til to svært interessante kvelder i det gamle Mack-kvartalet. Her ventet 6 lærevillige, og ikke minst veldig engasjerte, deltakere. Sammen med god mat og drikke – ble det hele riktig så trivelig. Første kveld viste vi på storskjerm partiene Morphy vs. Duke of Brunswick / Count Isouard 1858 og partiet Wesley So vs. Kasparov, Saint Louis 2016. Dette er to nydelige angrepspartier som har mye til felles, og som en kan lære mye grunnleggende sjakk av.
Andre kveld ble det spilling, og først hadde vi ei turnering, før jeg og Thomas spilte et par vennskapelige partier hver mot de fremmøtte.
Turneringa gikk over 5 runder og mye spennende sjakk ble spilt må jeg si og jeg dannet med etter 2-3 partier opp noen tanker om spillestilen til de forskjellige – for alle hadde sin særegne stil og det var artig å se dem spille den ut. De 6 deltakerne var Kim, Erik, Geir-Arne, Bård, Kenneth og Stian. Alle kunne en del sjakk og de spilte som nevnt sjakken sin på serveren chess.com slik så mange nordmenn gjør det. La oss se hvordan jeg tenkte rundt disse ferske spillerne etter 3 timers observasjon.
Filosofen
Kim var filosofen over sjakkbrettet. En spiller som liker å begrunne sinne valg og gjerne tenker seg to ganger om før han trekker. Det gir næring til både gode trekk, men også til tidsnød og ikke fullt så gode trekk og en mer pragmatisk tilnærming hadde kanskje gjort seg. Allikevel spilte Kim flere spennende trekk og han la ut små feller av psykologisk karakter kjent helt tilbake fra Laskers tid. Av store sjakkspillere er den andre verdensmester i sjakk, Emanuel Lasker, den store tenkeren, filosofen og mannen som fremfor noen annen spilte mannen og ikke brettet. Så med denne sjakkstilen kan en nå langt om en kjenner dens ulemper også.
Sannhetssøkeren
Erik var sannhetssøkeren i gruppen. Mannen underviser vordene advokatspirer og han yndet å overbevise i hvert fall seg selv om at han skulle finne det beste trekket. Det ga seg utslag i at han ble svært så irritert på seg selv om det kom et lite tabbetrekk og i minst et av partiene ble den irritasjonen hans bane. Sannhetssøkeren i sjakk gjør ofte stor fremgang over brettet, men de når sjeldent helt opp siden sjakk er et pragmatisk spill der det ofte må tas praktiske beslutninger og en ikke rent sjeldent må stikke kjepper i hjulene for motstanderen og spille litt suspekt for å få resultater. En kjent sannhetssøker over brettet er Aron Nimzowitsch som utviklet noen av de beste læresetningene vi har i sjakk i dag. Slik som «Tårnet skal bak fribonden».
Erik spiller mot Sven i et vennskapsparti etter endt turnering
Foto: Thomas Robertsen
Gambleren
Geir-Arne var gambleren blant spillerne. En mann som først og fremst tenker offensivt, og legger penger i potten for at også andre skal legge penger i potten slik at innsatsen blir stor så raskt som mulig. Gamblertypen legger alltid ut små agn, søker aktivitet og gir seg aldri. Selv når han står to offiserer under håper han på et under ved at de aktive brikkene som er igjen skal skape en felle. Mottoet til gambleren er ofte et «Jeg går rett på», og han ser optimistisk på spillet. VM-utfordrer David Bronstein var en gambler, en spiller som satset stort og enten vant i spill eller tapte stort. Mest av alt gjorde han det første. Optimisme er viktig når en spiller sjakk.
Forsvarsklippen
Bård var forsvarsklippen i gruppen. Mannen må egne seg som forsvarsadvokat siden han liker å frata motstanderen alt spill før han som en Anaconda-slange beveger seg frem og svelger byttet sitt helt. Posisjonsspiller på sin hals. Det betyr at han etter klassisk lærdom liker å ta sentrum, trygge kongen og utvikle seg i ro og mak i starten av spillet. Deretter gjør han byttehandler som han mener gagner seg selv. Litt trang i skjæret kanskje, men akk så effektiv når han først har fått byttet sitt ned i knestående. Den 8. verdensmester i sjakk – Tigran Petrosian – var en slik spiller. Han elsket å forsvare seg til den store gullmedaljen, for så å spille hjem hele poenget i spillets siste timer.
Stian og Bård kjemper om gullet – mens de andre ser på Armageddonpartiet deres.
Foto: Thomas Robertsen
Playmakeren
Stian var playmakeren i gruppen. Han elsket å spille ut stillingene og gjorde lett raske valg og prøvde mer å gjøre livet ubehagelig for motstanderen, enn å nødvendigvis søke sannheten i stillinga. Han lot stillingene leve sitt eget liv uten kanskje å tenke igjennom alt. Pragmatiske valg ble tatt som en fikk leve eller dø ved. Playmakeren er ofte en spiller som gjør det godt i alle spill fra fotball til sjakk. Hans styrker er at han ser lett på et tap og kommer tilbake og tilbake gang på gang når du minst aner det. Den 9. verdensmester i sjakk, Boris Spassky, var en herlig playmaker. En kar som skapte spill for seg selv, som stakk kjepper i hjulene for motstanderen sin, og som var universell i spillestilen og snappet opp litt her og litt der. Ingen ren angrepsspiller, ingen forsvarsklippe og ingen dyp sannhetssøker. Men en shopper som henter det beste fra de andre og prøver å danne sin egen pragmatiske stil.
Angrepsspilleren
Kenneth kom fra Tyskland og var en angrepsspiller. Alle mann til pumpene, fremad, fremad og ikke se deg tilbake. Han fikk opp mange lovende enkeltstillinger underveis, men når feilene kom hadde han ikke noe å gå på bakover. Denne spillestilen er krevende og enten fungerer den eller så fungerer den ikke. I vårt tilfelle fungerte den ikke helt, men kveldens vakreste kombinasjon fikk Kenneth allikevel til. Den største angrepsspilleren gjennom tidene er trollmannen fra Riga – Mikhail Tal. Når Tal gikk til angrep fungerte det nesten hver gang, og angrepspartiene hans var både vakre og spennende. Et forbilde å ha, men en krevende stil.
Svart har ofret en offiser i angrepets interesse og finner nå et briljant trekk:
Kenneth spilte her det flotte 1…Sc2+! som vinner da det utnytter at hvits dronning ikke lenger kan dekke det vitale d1-tårnet. Temaet her er førsteradsmatt på d1.
Hvem gikk så til topps i turneringen?
Det ble et hardt race mellom Bård og Stian som begge kom likt med 4 av 5 mulige. Forsvarsklippen gikk til slutt til topps gjennom et sterkt motangrep i Armageddonpartiet. Ja, for så seriøs var disse guttene at det ble Armageddon til slutt der altså Bård med de hvite brikkene vant. Gratulerer Bård!
