Minneord over Knut Harald Fagerhaug, 12.5.1943 – 27.10.2020

Knut Fagerhaug ble portrettert i Finnmark Dagblad for to år siden av Trond Ivar Lunga. Dette bildet er tatt av ham.

En annerledes gentleman

Knut var verdens snilleste mann! Dette går igjen hos alle som sier noe om Knut Fagerhaug, og det er jammen ikke få gjennom årene. Knut hadde utrolig mange interesser, og beriket så mange forskjellige miljøer med sin kunnskap og sitt engasjement. Overalt fikk han respekt for sin lune og stillfarne væremåte. Aldri hadde han behov for å si noe stygt eller galt om noen, ei heller snakket han seg selv fram på noe vis. Han behersket det å vise ydmykhet uten noen form for selvutslettelse. Han stilte seg aldri først i køen for noe som helst, eller ropte opp om urettferdighet for sin egen del.

Knut var en gentleman, i ordets beste betydning – og da tenker vi ikke på klesstil, og de ytre tingene vi forbinder med dette ordet. Knut var rett og slett utrolig snill og hjelpsom – et JA-menneske av sjeldent format.

 

Sjakkspiller

Min bakgrunn for å skrive minneord om Knut Fagerhaug er vår felles interesse for sjakk. Han var en meget viktig person i sjakkmiljøet da jeg tidlig på 70-tallet flyttet mine første sjakkbrikker. Knut var trolig den mest sentrale personen for å få til et sjakkmiljø i Hammerfest, og fikk sammen med Kyrre Markussen i gang sjakklubben igjen etter at den i mange år ikke hadde vært i drift. Det var i 1969. Etter noen år begynte Kyrre dessverre å spille Bridge, og sjakkmiljøet kom på nytt i dvale noen få år før Knut fikk en ny sjakkvenn i Kjell Johannessen rundt 1974. Derfra og ut fikk sjakken i byen en fantastisk vekst, og var på slutten av 70-tallet blant landets største sjakklubber. Knut var sentral både som sjakkspiller og turneringsleder. Han tok også bilder fra turneringene, og flere av disse ble brukt i sjakkspalter og rapporter til både Norsk Sjakkblad og ikke minst til det fantastiske sjakkbladet som het NORD NORSK SJAKK. Dette sjakkbladet, som han laget sammen med Kjell Johannesen og Frans Larsen (sjakkspiller i Tromsø), var legendarisk godt! Bejublet på grunn av masse flott sjakkstoff fra landsdelen, og ikke minst for en enormt flott «finish». Kjell Johannessen som var redaktør kalte bare Knut for «kunstneren», for det var Knut som sto for layout og «setting».

Knut spilte også postsjakk, noe som passet Knuts natur godt. Det ble god tid til grubling over det neste trekket før det tre dager senere ble sendt i posten. Et sjakkparti varte cirka ett år! Knut var ingen lynsjakkspiller, til det var han for rolig og analytisk.

Alle sjakkspillere har sin egen stil, og når jeg tenker tilbake på våre partier mot hverandre må jeg faktisk smile litt – ingen tvil om at også på sjakkbrettet var han den fødte diplomat. Han spilte mange remiser, og for ham virket dette å være det beste resultatet. Alle vi unggutta i sjakklubben visste at Knut ville ta imot et remistilbud om vi syntes stillinga begynte å se skummel ut for oss. Kunne han lukke stillingen, gå forbi, bytte bort den skumle dronninga eller gjøre andre ting som roet ned krigføringen på brettet, ja da valgte han dette. Sånn sett var det et paradoks at Knut spilte sjakk, men du verden så glad jeg er for at han faktisk gjorde det og gav alle oss i Hammerfest sjansen til å oppdage dette eventyrlig fasinerende spillet.

 

Maler

Familien til Knut fant etter hans død utrolig mange malerier hjemme hos ham. Det skulle vært spennende om de kunne fått en utstillingsplass en gang. Kanskje kunne flere av dem finne en vegg hjemme hos noen av hans venner. Selv har jeg ikke sett andre enn de han har vist oss på facebook, men når det gjelder maleri er det bare en ting som gjelder – de må sees slik de er for at de skal bli ytt rettferdighet.

 

Tegner

Knut hadde allerede fra han var barn et talent for å tegne, og på et tidspunkt på midten av 70-tallet sto han på gata og solgte tegningene sine.

Noen hadde politisk satire som tema, mens andre var humoristiske. Noen på en morbid måte. Blant annet hans selvportrett av seg selv som hengt er godt tegnet, og motivet gjør at man husker det! Svært dyktig var han. Han var definitivt en kunstner. Her kan du finne noen av dem:
https://www.facebook.com/media/set/?set=a.1053770347385&type=3

 

Fotograf

Fotografi er å tegne med lys, og Knuts blikk for gode komposisjoner kombinert med hans stødige teknikk gjorde at han har utrolig mange flotte bilder liggende i sin samling på internett.

Se selv i arkivet: https://knutfagerhaug.smugmug.com/My-Gallery/

Knut hadde på begynnelsen av 80-tallet et par fotoutstillinger på Blåsalen, Folkets hus sammen med Geir Jenssen. Børge Svanholm husker godt en artig episode der legendariske Kåre Kivijervi kom inn og pekte på et av bildene. «Hva er dette?» Han lurte kanskje på hva motivet skulle forestille. Begge hadde selvsagt stor respekt for legenden. Det var god stemning, og alle lo.

 

Slektsforsker

Knuts interesse for dette var meget stor, kanskje var det dette han brukte mest tid på av alt. Hyllene hjemme hos ham var fulle av bøker med forskningen han gjorde, og slektstre langt tilbake i middelalderen er samlet her.

 

Turentusiast

Friluftsliv lå Knuts hjerte nært, og han hadde store deler av livet hund, og brukte mye tid på turer i fjellet. Noen ganger i lag med venner, noen ganger alene eller med hunden. Kameraet var imidlertid alltid med.

Her et bilde fra 80-tallet sammen med hunden Chicko. Bildet er trolig tatt av Knut selv.

 

Interesse for det okkulte, overnaturlige

Knut hadde et utrolig avslappet forhold til såkalte gjenferd, spøkelser og annet overnaturlig som ble fortalt, eller han selv opplevde. Han så ikke på dette som noe overnaturlig, men faktisk bare en naturlig del av det som skjedde her på jorden. Se hva hans mangeårige venn Eirik Bolle skriver.

«Knut var en ydmyk og litt tilbaketrukket person som ikke snakket med store ord eller gjorde så veldig mye utav seg i sosiale sammenhenger. Han hadde mange interesser; musikk, friluftsliv, sjakk og sist, men ikke minst overnaturlige fenomener og hendelser. Kom man inn på noen av disse emnene i samtale med ham var han utrolig kunnskapsrik og han kunne fortelle mange selvopplevde historier fra sitt lange liv. Brevandring og lengre fjellturer var noe han likte veldig godt. I senere år gikk han blant annet Sørøya på langs og dokumenterte dette med en flott bildeserie.

Den største lidenskapen Knut hadde var kanskje hans glødende interesse for det overnaturlige, det okkulte og den åndelige verden. Han var et oppkomme av historier om gjenferd, skremmende overnaturlige opplevelser og om tilstedeværelsen av åndelige vesener iblant oss. Mange historier hadde han fra andre, men en god del av det han fortalte var selvopplevd. Knut snakket på en rolig, saklig og veloverveid måte om slike fenomener, og det var utrolig interessant og spennende å lytte til ham. Tror at hans begeistring for naturen i sammenheng med disse åndelige interessene gav han rikelig anledning til å filosofere over de dypere eksistensielle spørsmålene menneskene stiller seg, og at det var her årsakene til hans rolige og reflekterte natur lå.»

 

Musikk og filminteresse

Ifølge familien etterlot Knut seg en ekstremt stor samling med både musikk og film, og alle hans venner på Facebook har kunnet følge hans gode forslag på musikk man bør lytte til. Utvilsomt god musikksmak, slik jeg ser det.

 

Et arbeidsliv

Knut startet sin yrkeskarriere i 1960 ved å jobbe på «Fileten» på Findus. Det som startet som en sommerjobb ble en ti år lang karriere som filetskjærer. Fra 1970 til slutten av 70 tallet jobbet han sammen med broren Roar. De drev på med sprengning og maskinkjøring. Knut startet opp på voksenopplæring og ble utdannet snekker, og de neste 30 årene var dette yrkeslivet hans. Min far var også snekker, og jeg husker at jeg en gang på slutten av forrige årtusen spurte ham om han kjente til Knut og hans meritter på fagfeltet. Jeg var nysgjerrig på om en kunstner som Knut ble gjenspeilet i dette konkrete yrket. Min far var en nøktern mann, og han sa noe slikt: «Knut er veldig nøye i arbeidet». Så det var han altså, også der.

 

Politikk

Knuts engasjement i politikken var nok størst på 70-tallet, og tidlig 80-tall. Han var i den røde leiren, og på lørdagene kunne man treffe på ham i Storgata der han smilende solgte Klassekampen. Veldig aktiv agitering lå ikke for ham, så jeg tviler på at han havna i særlige voldsomme politiske diskusjoner.

 

Den ene tekoppen

Legendestatus hadde hans utrolige tålmodighet med den ene tekoppen på Ernst, og det ryktes at han på 60- eller 70-tallet klarte å sitte absolutt hele dagen uten å drikke opp hele koppen. Og det satt nesten alltid andre sammen med ham også, så han var allerede fra tidlig av en sosial bauta i kafelivet.  Knut var spesielt på lørdager rett og slett inventar på denne kafeen. Kafeer kom, og kafeer gikk – men på lørdagene satt en skjeggete gentleman med sin kopp med te – på en av dem.

 

Forfatter

Jeg har lest et par små noveller som Knut har skrevet og delt på Facebook, og jeg husker dem som veldig spennende. Han skrev om hendelser som ikke alle opplever, det såkalte overnaturlige. Ifølge broren Roar, har Knut etterlatt seg to helt ferdige bokmanus, og kanskje vil vi en dag se disse på trykk. I så fall gleder jeg meg til dette. Tipper de vil få hårene til å reise seg i nakken – slik novellene hans gjorde. Nå må vi leve i spenning, vil vi få lese «Prestegårdsmysteriet»?

 

Atleten og asketen

Ikke alle vet at Knut hadde en svært god fysikk da han var ung. Ifølge broren Roar var Knut ur-sterk, og fullstendig uslåelig i for eksempel handbak. Han var generelt dyktig i idrett, og både han og begge brødrene drev mye med både fotball og skihopp. På hjemmelagede hopp i fjellsidene kunne de hoppe opp 60-70 meter. Roar sier videre at Knut aldri hadde noe ønske om å følge talentet sitt i fysiske grener, og allerede fra han var svært ung var det kunsten han ønsket å utforske. Ikke så lett å forbinde den hengslete mannen med langt hår og skjegg med en tidligere atlet, men slik er det faktisk – også her hadde Knut et talent.

Alle som kjenner Knut vet at han i alt for liten grad hadde interesse for mat, og det å spise sunt. Mat var kun nødvendig for overlevelse, og slik var det med nesten alle ting mange forbinder med nytelse og godt liv. Knut brukte ingen sterkere rusmidler enn te, og levde asketisk gjennom hele livet.  Arbeid, kunst, fordypning i sine mange interesser – og mat bare fordi hjulene skal holdes i gang. Det er lett å dra sammenligninger med munkenes enkle livsførsel – bare det at Knuts fordypning spredde seg over langt flere felt enn kun livet etter døden.

Hege Arvidsdotter:

«Jeg har bare gode ord å si om han. Han var et av de snilleste mennesker jeg noen gang har møtt og veldig intelligent. Han sa aldri så mye, men det han sa var klokt. Jeg hørte aldri et vondt ord om noen fra han. Han var glad i dyr, tegning, maling, fotografering og ikke minst sjakk. Han hadde alltid et parti postsjakk gående. Han stilte alltid opp for å være til hjelp når noen ba han om det, og jeg savner hans gode lune humor og latteren hans. De siste to årene var han daglig på frivillighets-sentralen hvor han koste seg med kaffe og vafler og det virket som han trivdes godt der. Dessverre var han ikke like flink å passe på sin egen helse og vi sa flere ganger til han at han måtte passe på å spise mer riktig enn han gjorde. Vi savner han dypt alle samme, fortsatt litt i sjokk for det gikk jo så veldig fort til han døde av leverkreften.»

Facebook

Knut var svært aktiv på Facebook og hadde en stor venneflokk her. Her er et typisk innlegg fra Knut fra det siste året. Et lystig GOD MORGEN og dagens fotografi.  

Innleggene hans var alltid energigivende og positive. Også etter at han hadde fått konstatert kreft var innleggene uten beskrivelse av egen frykt, men like positive som før. Mange av hans venner her inne mante mange ganger Knut til å ta litt bedre vare på egen helse – blant annet ved å gå til lege, spise sunnere og mer regelmessig. Når Knut i perioder var borte fra plattformen var det mange som bekymret seg, for helsen hadde gått nedover de siste par årene, og dessverre gjorde ikke Knut selv noen aktive grep for å ta bedre vare på seg selv.

Etter at Knut døde har det strømmet inn til kontoen hans gode meldinger fra vennene han har hatt i livet sitt. Alle sier det samme – dette var en av våre beste og snilleste som forlot oss.

«Det var en trist melding. Jeg kjente Knut ifra ungdomsårene – vi hadde mange gode samtaler og diskusjoner. Knut sitt interessefelt var mangfoldig: politikk, historie, maling/tegning, fotografering, musikk og ikke minst friluftsliv. Så må vi ikke glemme hans tid som snekker- meget dyktig sådan. Fra han ble pensjonist møttes vi ofte på kafé sammen med andre venner. Hvil i fred kamerat. Kondolerer til familie.»    John Wahl

 

Vennen

Knut Fagerhaugs liv og levnet gav ham en stor omgangskrets og han hadde mange venner som brydde seg om ham. Selv har jeg snakket med noen, samt broren Roar, for å fylle ut bildet av denne flotte vennen vår som er blitt borte.

Knut døde etter kort tids sykeleie på Rypefjord Sykehjem. Han ble 77 år gammel, og hadde ingen direkte etterkommere. Han var eldst av tre brødre, Finn er også død, og yngstebroren Roar er hans nærmeste. Han var med ham den siste tiden.

Jeg er sikker på at jeg snakker på vegne av svært mange når jeg sier:

Langt hår og skjegg, og aldri i dress …
Du var virkelig en av de flotteste!
Du var deg selv så gjennomført at det var et livslangt kunststykke i seg selv!
Hvil i fred gamle venn!

Dette bildet av Hammerfest Kirke har Knut Fagerhaug selv tatt.