Jørgen Schou Christiansen (t.h.) i sine Hey Days – han har fortsatt en pasjon for sjakk og sjakkens rike
Foto: Arild Ernstsen
En presentasjon av Jørgen ved Sven Wisløff Nilssen
I min tid som fersk sjakkspiller fikk jeg tidlig bank i lynsjakk av en taktisk virtuos ved navn Jørgen Schou Christiansen. Han kom opprinnelig fra Grønland og flyttet fra Danmark til Tromsø for å studere på 80-tallet der han ble et fargerikt medlem av sjakklubben vår. Jørgen vant Tromsø Grand Prix 1989 foran en hærskare lokale helter og kan veldig mye om både spillet og ikke minst spillets historie. Dessuten har han en god penn med en vittig humor som får deg til å nyte sjakken han serverer. I dag er Jørgen Schou Christiansen professor i arktisk- og marin biologi ved Universitetet i Tromsø og han hadde altså sin storhetstid på 80-tallet da han blant annet kjempet mot Paul Svedenborg om seieren i Rallar Open 1985.
Fransk framrykking i 12 steg
Jeg er ikke helt sikker på hvorfor Sjakkfantomet Sven Wisløff Nilssen har bedt nettopp meg om å kommentere et av mine sjakkpartier, men jeg takker for tilbudet! Jeg har aldri vært noen sjakkanalytikker eller åpningsekspert, men man må jo begynne et sted for å komme i gang. Jeg spiller stort sett på intuisjon og magefølelse, så det er ikke så mye å hente for åpningsteoretikere (men kanskje for psykologer). Og onde tunger vil påstå at mine sjakkåpninger mer ligner på Fischer Random, vel og merke med brikkene i normal utgangsposisjon.
Fem ulike Larsen
Jeg kjenner til fem personer med navnet Larsen: Ulf (Jack London), Frans (nordnorsk mester 1968), Terje Widar (nordnorsk mester 1983), Bent (legenden) og Jens-Reidar (konjakken). Jeg har stor respekt for dem alle, men Bent Larsen er den som har påvirket mig mest med sin antiautoritære holdning – og spesielt da i åpningsspillet.
Nå skulle turneringen avgjøres…
Jeg bruker ikke PC til sjakkanalyser, men liker bøker med partisamlinger og kombinasjonsøvelser (Kurt Richter!). Dessuten har jeg sett lidt i mine (øst)-tyske åpningsbøker fra Sportsverlag Berlin i DDR – landet som forsvant i 1989!
Partiet er fra Rallar Open i Narvik 20. – 22. september 1985 (Norsk Sjakkblad 7-8, 1985). Flere tidligere og kommende nordnorske mestre deltok, herunder Paul Svedenborg (med en den gang imponerende ELO på 2410!), Gunnar Johnsen, Tor Kr. Schølseth, Johannes Høie (RIP) og Gunnar B. Hanssen som jeg alle møtte under turneringen. Stemningen omkring partiet med Paul må støtte seg på en 35 år gammel hullete hukommelse, men trekkene er ekte nok. Før 4. runde med Paul hadde jeg remis mot solide Gunnar B. Hanssen, vinster over Johnny Hanssen og Tor Kr. Schølseth og lå alene på sølvplass (2.5) etter Pauls «full house» (3.0). Nå skulle turneringen kanskje avgjøres?
Her er partiet i fransk forsvars framrykkingsvariant (Nimzowitsch) mot Svedenborg:
Sort har en gardert og sunn merbonde i sentrum, og jeg er rimelig sikker på at Paul ville spille for hele poenget med den sorte stillingen. Men Paul hadde hvit, og jeg er ingen Svedenborg – et halvt poeng pr. nese. Hva algoritmene mener om partiet aner jeg ikke, men det var en fornøyelse.
Runden etter vant jeg mot Johs Høie, mens Paul spilte remis mot Gunnar B. Hanssen. Paul og jeg lå da på delt førsteplass før siste runde. Runde 6 – jeg hadde sort mot storgrossisten av NNM-titler Gunnar Johnsen. På nabobordet satt narvikingene og angrepsspillerne Kjell Ole Kristensen (nordnorsk mester år 1972 & 2000) og Paul Svedenborg. Gunnar og jeg havnet i en hollender, og jeg holdt samtidig øye med nabobordet. Der sto Kjell Ole til vinst mot Paul! Med remis mot Gunnar ville jeg da kunne vinne turneringen udelt, og etter 20 trekk delte Gunnar og jeg da også poeng i en ganske lik stilling. Jeg lå nå på førsteplass med 4.5 av 6 poeng (enn så lenge).
Men en turnering er ikke vunnet før den siste bukk er gjort. Kjell Ole laget et såkalt «trekk-og-slipp»-trekk, bukket en offiser og tapte partiet. Paul vant fortjent Rallar Open 1985 med 5 poeng, mens jeg fikk udelt andreplass. Og Carlsen er fremdeles den sterkeste spiller jeg aldri har slått.
Aktuelle lenker:
