Sven Wisløff Nilssen, anno 2014, elsker å skrive om sjakk – den store lidenskapen hans
Foto: Rebecca Lundqvist
– Kan du fortelle litt om når, og hvordan, du begynte å spille sjakk?
En vakker dag i 1986 under høstferien – da jeg nærmet meg 18 år – var jeg alene hjemme og kjedet meg. For første gang i mitt liv våget jeg å bryte meg inn på mitt fars bibliotek ved å dirke opp døra, og der inne ble jeg fortapt i en boksamling fra en annen verden. Min far hadde nemlig en stor hobby og det var å lese bøker, så han var medlem i diverse bokklubber og hadde det meste en kunne ønske seg som ung romansluker. Hamsun, Dostojevskij, Tolstoj og Kafka gikk ned på høykant i de årene. Selvsagt leste jeg også klassiske norske forfattere som Kielland, Øverland, Mykle og Bjørnebo. Så jeg var på vei inn i herligheten for å finne noe nytt, noe jeg ikke hadde lest før. En ny Karin Juel eller Sigurd Christiansen som begge skrev hver sin prisbelønte roman som det er vel verdt å lese den dag i dag. Men hva fant jeg plutselig der mellom bokpermene? Jo, en bok om «Århundrets sjakk-kamp» av Thor Støre om Fischer – Spassky 1972. Inne i boka sto det oppramset hvilke egenskaper en måtte ha for å bli en god sjakkspiller, og jeg ble bergtatt over hvor komplisert, hvor mangfoldig og hvor spennende dette spillet måtte være. Så jeg satte boka på et godt synlig sted i min fars bibliotek og da han kom hjem, «fant jeg den tilfeldig» og fikk han til å lære meg å spille sjakk. Bare grunnreglene og jeg husker han brukte tid på å lære meg En passant og at han så ga meg boka Sjakk av Olaf Barda som ble min første sjakkbibel.
Når høstferien var over møtte jeg en av mine beste venner på bussen tilfeldig hjem fra skolen en dag. Pål Engstad, som nå er kjent innen gaming, kunne fortalte meg at det var Norgesmesterskap i matematikk og at jeg burde delta for det skulle han. Der og da begynte jeg å snakke om sjakk og det ene ordet tok det andre og vi snakket om intelligens, om hvem som var smartes og om andre pinligheter som en tenåring med stor tro på seg selv synes det var helt greit å snakke høyt om. Det endte med at jeg utfordret han til en sjakkmatch og siden vi begge var for newbies å regne, skulle vi starte opp etter NM i matematikk så vi fikk litt tid på oss til planlegging. I NM kvalifiserte Pål seg forøvrig til Norgesmesterskapet i Oslo – eller Nils Henrik Abel-finalen som det het som beste elev fra Nord-Norge. Han var en racer i matte og alt som hadde med logikk å gjøre. Men med en far som var matematiker var jeg egentlig ikke synlig imponert over akkurat det. Matte dreier seg i stor grad om å ta steg, om å lese seg opp og selvfølgelig om å ha et visst talent og det hadde jeg selv også. Men sjakk virket så mye friskere og mer imponerende å bli god i. Det brøt liksom med god kutyme å gjøre noe så unyttig som å kaste bort tid på sjakk og samtidig gi spillet en egenverdi og opphøye det til noe som er viktig. Jeg likte dette kunstneraspektet ved sjakk, og da Pål tok imot utfordringen ble det sjakkmatch på meg.
Min første! Min far likte egentlig ikke utviklingen for han hadde store planer for meg på det akademiske plan, og sjakk tok fokuset. Det merket han fort. Jeg burde heller prøve å gjøre det bedre i matte ved neste anledning enn å la meg slå av Pål. Det gjorde jeg forså vidt. Da Pål sluttet på Kongsbakken var det jeg som ble beste elev ved Nils Henrik Abel konkurransen i 3-gym. Men lenge før den tid slo jeg han relativt enkelt i sjakkmatchen vår da han kastet inn håndkleet på 2-1 til meg etter at siste parti var enveiskjøring. Sjakken tok for mye tid og Pål var en ambisiøs mann på den tiden. Det var ikke jeg – og rebellen i meg våknet til liv og siden det er noe syndig ved sjakken – den er nemlig helt uproduktiv – så var det litt opprør i det å bruke mye tid på sjakk og samtidig kunne jeg stikke kjepper i min fars ambisjoner på mine vegne… Slikt likte ungdom på 80-tallet og slik ble jeg fortapt i sjakken på godt og vondt.
En ung utgave av Sven Wisløff Nilssen har nylig lært seg sjakk
Foto: Arild Ernstsen
– Hvem er din største favorittspiller i sjakk gjennom tidene?
Bobby Fischer er utvilsomt den største! Her er jeg selvsagt partisk og farget av at han er fra vesten, at jeg leste boka om århundrets sjakkmatch først og av at min far elsket Bobby. I studietiden fulgte nemlig pappa med på matchen i 1972 som så mange andre sjakkfedre. Tidlig leste jeg også Fischer sin meget pedagogiske bok «My 60 Memorable Games» som er en symfoni i god sjakk og spektakulære trekk. Den boka lærte jeg mye av.
– Kan du forteller litt om din sjakklige oppvekst i ungdomstiden?
Jeg startet i sjakklubben 2 måneder etter den nå beryktede matchen mot min venn Pål. Der hadde nylig en rekke andre spillere startet med sjakk på skolesjakk-kurs. Det var 12-åringene Thomas Robertsen, Pål Røyset, Jussi Pedersen, Jon Christian Røyset og et år yngre Jon Kristian Røyset. Disse fikk jeg mye pes av i årene som kom. Ledestjernene mine i klubben var folk som Finn Haug, Sverre Karlsen, Jørgen Christiansen, Frode Bull Jæger, Trond Romsdal og selvsagt Jan S. Berglund. Sterke spillere på sine områder og de lærte jeg mye av før jeg ble best i byen selv – det skjedde rundt 1990 da jeg overtok førstebordet til Tromsø Sjakklubb i lag-sjakken. Det var hyggelige tider, men når jeg ser tilbake på Cafelivet og all tiden jeg brukte på sjakk den gang så var det ikke helt klokt. Sjakk kan også bli en besettelse og ikke bare en lidenskap. Heldigvis fikk jeg tatt en allmennlærerutdanning på 2000-tallet ellers ville sjakken begrenset meg mye.
Sammen med Thomas, Jon Kr., Pål og Frode over et… backgammonbrett i 1994
Foto: Sven Wisløff Nilssen | Privat
– Hva gjorde det mulig for en spiller som startet så sent med sjakk å slå seg helt opp i norgestoppen i postsjakk?
Det er riktig at jeg nådde Norgestoppen i postsjakk og jeg var i hvert fall blant de 10 beste i landet i denne disiplinen der jeg ble Norgesmester i 1995 og der jeg tok en 1/2 IM-tittel i 1998. Det var mulig delvis fordi jeg var ekstremt dedikert til sjakken, delvis fordi jeg nok har et talent utenom det vanlige og delvis fordi sjakkmiljøet i Tromsø på den tiden var godt også på et nasjonalt plan – og jeg hadde mange å lære fra i klubben. Allikevel var det vel arbeidsmoralen som gjorde utslaget. Jeg jobbet f.eks. kun i 80% stilling barnehage det året jeg ble norgesmester i postsjakk slik at jeg fikk mer tid til å analysere enn konkurrentene.
– Har sjakken endret seg mye siden du var på toppen av karrieren din -hva har endret seg?
Ja, sjakken har endret seg mye siden midten av 90-tallet – men det meste er likevel likt. Spillereglene er jo de samme og god sjakk er det samme og når jeg ser på noen av partiene mine fra tidlig 90-tall så tåler de absolutt dagens lys. Det som har endret seg er åpningsteorien som har kommet noen steg lenger og der mange prøver hardt å unngå de skarpeste variantene. I tillegg har en forstått forsvarsspillet bedre på grunn av computere, slik at mange i dag klarer å gjøre mer motstand og stikke flere kjepper i hjulene for en seier fra motparten enn det vi ofte gjorde i the good old days.
– Hva er din beste turneringsprestasjon over brettet?
Det er selvsagt NM-tittelen i postsjakk som rager høyest. Den kom i 1995. Men også førsteplass i NM i kl. 2 i Asker i 1988 og den delte førsteplassen fra Junior-NM i 1989 samt de fire strake mesterskapene jeg tok i klubben i 1990 og 1991 rager høyt. Ellers var vel min beste OTB-prestasjon 2390 som jeg var opp i under en turnering på Gausdal.
– Hvem er den beste spilleren du har møtt, når skjedde dette?
Det spørs hva du mener. I klassisk sjakk er den beste jeg har møtt Simen Agdestein som jeg møtte under lag-NM i 1991. Men i lynsjakk på nettet har jeg møtt mange store spillere og slått så sterke folk som Yassir Seirawan flere ganger. I bullet – sjakkens formel 1 – har jeg forøvrig møtt alt det er å møte Magnus, Nakamura, Caruana, Wesley So og Vacher Lagrave og jeg har til og med vunnet mot Magnus på ICC i den disiplinen.
– Hva er ditt aller beste sjakkminne?
Det må være noe fra Sjakkbloggen Sjakkfantomet. Kanskje det å få ros fra stormester Rune Djurhuus etter VM-matchen i 2008 mellom Anand og Kramnik. Da pisket han stemning og begynte med «Gratulerer med Norges (verdens?) beste analyser av VM-partiene og VM-kampen.» – og så pøste han bare på til jeg ble både svett og litt rød i toppen. Slikt varmer, og slike sjakkminner kan jeg leve lenge på, da det er et tegn på at hjertebarnet mitt rent sjakklig sett, bloggen Sjakkfantomet, er blitt stor og levedyktig. Men kanskje tenkte du mer på en prestasjon enn på et minne? I så fall er mitt beste sjakkminne å slå verdens beste bulletspiller, GM Hawkeye, i VM i bullet i 1997 hele 3 ganger på en og samme dag og i samme match. Riktignok tapte jeg 6-3 – men seirene kunne jeg leve lenge på.
Sven ble i 2005 både nordnorsk mester i hurtigsjakk og i blindsjakk – bildet er fra mesterskapet
Foto: Jan S. Berglund
– Hva er dine styrker/svakheter som sjakkspiller?
Da jeg spilte aktivt var styrkene mine regneferdighet, sjakkforståelsen min og fighteregenskapene. Svakhetene var en mangel i forståelse av rent posisjonelle stillinger og en trang til å komme i tidsnød som kostet meg dyrt ved flere viktige anledninger.
– Hvem har vært din verste motstander og hvorfor?
IM Roy Fyllingen hadde en dynamisk og posisjonell stil som jeg aldri fant helt ut av og han fikk jeg endel bank av for å si det slik.
– Du har mange venner i sjakkmiljøet – kan du i korte trekk si litt om dette?
Når en blir eldre skjønner en at det viktigste i livet er det ting som å ha en sunn økonomi, en god helse og et godt sosialt liv. Sjakkvennene mine er en meget stor del av mitt sosiale liv og de betyr mye for meg. Særlig fordi jeg har klart å beholde de fleste gode sjakkvenner som jeg fikk i ungdomstiden og således har vi kjent hverandre lenge og har både mye å snakke om og mange felles opplevelser. Jeg er også veldig glad i sjakkhistorie og det er flere av vennene mine også, så med dem har jeg mange gode samtaler som jeg setter stor pris på og jeg får også ofte besøk, eller går på besøk, til disse vennene og har helaftener jeg ikke kunne vært foruten.
– Hva er ditt forhold til sjakk i dag?
Det er mangfoldig. Jeg sitter i styret til TSK, av og til trener jeg unge i sjakk. Det siste tenker jeg å starte opp med igjen etter en pause det siste halvåret. I tillegg skriver jeg veldig mye om sjakk på nettet som Sjakkfantomet eller som meg selv her hos Tromsø Sjakklubb. I tillegg spiller jeg mye sjakk på nett og er en habil spiller der med rating fra 2800+ på Chess24 til 2400+ på Chess.com i øyeblikket. I tillegg til dette følger jeg med på turneringer når Magnus spiller – så jeg bruker fort flere timer på sjakk hver dag.
– Hvordan føler du at sjakkmiljøet er i Tromsø i dag?
Sjakkmiljøet i Tromsø er fantastisk om dagen! Mye takket være de supre folka Jan S. Berglund og Anniken Vestby – TSK kunne ikke fått bedre folk i ledelsen. I tillegg vil jeg fremheve Trond Romsdal, Christian Grundekjøn og Machlik’ene som alle har gjort mye for TSKU og TSK gjennom mange år – slikt bæres det frukter av. Det er et ungdommelig miljø, men også et miljø med mange voksne og det unike med sjakkmiljøet er at du ikke blir satt i bås i samme grad som i mange andre miljøer. I f.eks. skimiljøet eller foto-miljøet betyr det en stor forskjell å ha riktig utstyr som gjerne koster mange tusen og du blir fort vektet på ferdighetene dine. I sjakkmiljøet er det rom for alle selv om rating har litt for stor betydning for enkelte. Det eneste som er litt synd – er at vi ikke sitter igjen med enda mer etter sjakk-OL. Vi skulle gjerne hatt en storturnering i året i Tromsø alla Norway Chess som ga penger i kassa og som var en attraksjon utad – men slik ble det ikke. Men sjakkmiljøet i Tromsø er variert, spennende og supert.
– Har du noen favorittåpning med hvit/sort?
Jeg elsket kongeindisk i min tid, men i dag har jeg egentlig ingen favoritt-åpning lenger.
– Har du en sjakkbok eller en DVD du kan anbefale andre?
Jeg vil anbefale DVD’er av Rustam Kasimdzhanov – alt han gir ut er gull. Men først og fremst vil jeg anbefale David Bronstein sin turneringsbok Zurich 1953. Skal du lære deg midtspill i sjakk – finnes det ikke et bedre sted å starte enn mellom permene på den boka. Bronstein forklarer der prinsipper som svartfeltskontroll, det å spille et sluttspill etter steg for steg-metoden og god springer mot dårlig løper på en forbløffende god måte!
– Hva er det du liker ved å spille sjakk?
Mangfoldet, vanskelighetsgraden og de kreative sidene ved spillet. Uansett hvor god du blir så føler du at du lærer noe nytt, ser nye ting og at du får utfordret deg.
– Hvordan trener du sjakk?
Jeg løser litt oppgaver på Chess Tactics Server og på LiChess, ellers fikk jeg meget god trening selv i det å trene Benjamin og Mathias – to flott gutter med mye humor og mye god sjakk – i seg i fjor. Begge er taktiske begavelser som utfordret horisontene mine og som det absolutt kan bli dugende sjakkspillere av.
– Hvilke interesser har du utenfor de 64 sjakkfeltene?
Jeg har mange andre hobbyer, men etter at jeg begynte å skrive for TSK-webben også blir det ikke like mye tid til ting jeg liker. Men musikk, filmer i ny og ne, litt bøker og selvsagt backgammon og poker blir det tid til. Ellers er vel den største interessen det å dyrke vennskapet til nære venner – det å kunne være noe for vennene mine setter jeg stor pris på.
Sven liker mange ulike spill – her fra 2006
Foto: Kristian Bjørnsen
(Intervjuet baserer seg på spørsmål fra Frank Remman og Jan Roksvolds NM-intervjuer og jeg har fått to venner til å plukke ut gode spørsmål og til å være djevelens advokat og å lese gjennom det før publisering. Dette er det første intervjuet i en ny serie som kommer utover våren med kjente skikkelser i sjakkmiljøet.)
