Hvitfeltsløperen i Moderne Benoni

I mange åpninger finner vi eksempler på at sort sitter tilbake med én offiser som er dårlig etter at utviklingen er gjennomført. Dette henger som oftest sammen med hvordan bøndene står plasserte i sentrum, og ofte er det en løper som det er vanskelig å få aktivisert. Den lille men evig gode boka Sjakkleksjoner med Simen Agdestein av Knut J. Helmers anbefales i denne sammenhengen på det varmeste. Den har blant annet et kapittel som heter Den arbeidsomme løperen. Her viser forfatteren hvordan en løper som i utgangspunktet er dårlig, kan bli sterk om det spilles aktivt og målbevisst for å gi den oppgaver.

Ved førte øyekast så framstår ikke sorts hvitfeltsløper som dårlig i Moderne Benoni. Sorts gjenværende bønder i sentrum står begge på sorte felter, og diagonalen c8-h3 er åpen. Imidlertid så er det ikke enkelt å gi sorts hvitfeltsløper aktive oppgaver på grunn av hvits sentrumsbønder som tar viktige felter som e6 og f5 om hvit spiller e2-e4. En alternativ utviklingsplan er å spille b7-b6 etterfulgt av Lc8-b7, men igjen står ikke løperen særlig aktivt da den mest bare stanger mot hvits d5-bonde. Her kan det imidlertid argumenteres for at en løper på b7 kan være med på å hindre et hvitt bondegjennombrudd i sentrum med e4-e5 på grunn av trusselen mot d5-bonden, men uansett så risikerer sort å bli stående veldig passivt og trangt med brikkene ved å velge en slik plan. På bakgrunn av disse resonnementene så er det lettere å forstå hvorfor sort noen ganger velger å bare spille Lc8-g4, etterfulgt av et avbytte av løperen for en hvit springer på f3.

Hvit sitter da tilbake med løperparet, men sort er kvitt sin problembrikke og har i tillegg mer rom for de gjenværende offiserene. I tillegg er manøveren Lc8-g4 etterfulgt av Lg4xf3 logisk da en av de viktigste strategiske kampene i Moderne Benoni er duellen om e5-feltet. Et hvitt framstøt med e4-e5 er en av hvits viktigste planer for å få utnyttet bondemajoriteten i sentrum og på kongefløyen, og dette kan bli vanskeligere for hvit å få til når springeren på f3 er byttet av. Dette har vist seg i praksis å ha så stor betydning at noen hvitspillere velger å hindre sorts hvitsfeltsløper i å komme til g4 ved å spille et tidlig h2-h3, eller ved å spille Sf3-d2 etterfulgt av Sd2-c4 før e2-e4 blir spilt.

I partiet Bukhuti Gurgenidze-Mikhail Tal, Moskva 1957, så vi imidlertid at Tal lot være med å spille Lc8-g4xf3-manøveren selv om han kunne, og valgte i stedet en alternativ plan med et tidlig Te8 og manøveren Sa6-c7. Hvitfeltsløperen ble her etter hvert plassert på a6 hvor den fikk en veldig nyttig oppgave ved å binde springene på c4 siden hvits konge hadde havnet på f1. Dette viser vel først og fremst at sjakk er mulighetenes spill, og at sorts hvitfeltsløper har en fremtid også i Moderne Benoni om sort våger å prøve slik Tal gjorde! Dermed er noe sagt om bakgrunnen for at sort i den klassiske varianten i Moderne Benoni velger Lc8-g4. Her et lite partieksempel hvor en ung Garry Kasparov spilte hovedrollen: